Drager

Drager

Drage kommer fra greske drákōn, og Drakido betyr drageunge.

Før norge importerte ordet drage, så ble drager kalt sjøorm og linnorm. Primærforskjellen på disse var antall bein, men drager er jo åpenbart et ganske gammelt globalt fenomen, så hvor kommer dette globale konseptet fra? Hva veit vi egentlig? Er opphavet til mytologiene rent mytologisk, eller er det basert på noe mer virkelig?

Store norske leksikon sin oppsummering fremstår som være mer generelt basert på mytologiske reptiler, og ser ut til å ta alt under en kam;

«Drage, et vesen i myte, sagn og folketro over store deler av verden. Karakteristisk for dragen er at den fremstilles som en kombinasjon av ulike dyreslag: kropp og hale er som en slange, fisk, krokodille eller øgle, mens hodet har trekk av et varmblodig dyr, f.eks. hjort (horn), svin eller geit (skjegg). Den kan også fremstilles som halvt menneske (øvre del), halvt slange (nedre del, f.eks. de indiske naga'er). Andre ganger er den et vesen som helt har slangeform.»

Drakido for sin del gjør et skille ved teriantropiske, og andre hybrid- og soleklare mytologiske drager. Drager er et meget sterkt poetisk verktøy for å skildre bl.a politiske budskap. Men våre forfedre, akkurat som oss, kan se lys og skygge-spillet som tegner et ansikt på månen, som igjen ga opphav/inspirasjon til sagn om mannen i månen. Mannen i månen er også et globalt fenomen, men har manifisert seg i forskjellige legender. I Asia ser vi for eksempel at mannen i månen er en hare. Så hva så våre forfedre?

 

Bilde: Naga i Phra Singh, Thailand

 

Bilde: Xishuipo, Puyang, China

Bilde: Epic of Gilgamesh

Bilde: Fafnir

Det var en gang for lenge siden

Den eldste drageskildring vi kjenner er kinesisk og så dagens lys i 1987, i Xishuipo, Puyang. Der fant de i en grav fra ca 4.400 f.Kr. en person gravlagt med figurer av en drage og en tiger. Disse figurene var satt sammen av mengder av skjell. Det merkverdige er ikke bare alderen, men hvordan denne ser ut som betraktelig nyere illustrasjoner.

Kina er nok stedet med mest omfattende dragefortellinger. De kongelige skal til og med ha alet sine egne drager. Drageblod ble brukt i medisin, og drage-egg var høyt verdsatt.

Kan jo også nevne at av de 12 kinesiske år, så er det kun dragen som er ansett som mytologisk. De 11 andre dyrene kjenner vi godt. Drager dukker også ofte opp i kinesiske visdomsord;

«In shallow holes, moles make fools of dragons»

«Better to sit all night than go to bed with a dragon»

«A dragon stranded in shallow water provides amusement to the shrimps»

Det første skrevne vi har, er fra ca 2.100 f.Kr i Epic of Gilgamesh (bare «Gilgamesj» på norsk) hvor det skildres et monster ved navn Humbaba. Store norske Leksikon anser dette som er rent mytologisk, men skildringen i Gilgamesj beskriver f.eks at beina var sterke, som løvebein, ikke at skapningen hadde løvebein. Hodet hadde oksehorn. Halen var som reptil.

Rundt 500f.Kr. skildrer Herodotus (mannen som er kreditert som grunnleggeren av «Historie») hvordan han så Griffins i sentral Asia, og mange tror denne skildringen er av fossilierte (dinosaur) skjelett;
There is a place in Arabia, situated very near the city of Buto, to which I went, on hearing of some winged serpents; and when I arrived there, I saw bones and spines of serpents, in such quantities as it would be impossible to describe. The form of the serpent is like that of the water-snake; but he has wings without feathers, and as like as possible to the wings of a bat.”

I senere verk skildrer Herodotus hvordan dragene lever i krydderhuler, og skildrer deres utseende, hvordan de parrer osv. Dragene var visstnok glade i å sitte i frankincense trær, og ble jaget vekk med røyk når mennesker skulle samle inn frankincense.

Megasthenes (350-290 f.Kr) reiste til India, og beskrev hvordan han så slanger med vinger. Disse dragene var nattdyr, og hadde visstnok giftig/etsende urin. En eneste dråpe ville etse rett igjennom ens hud. Dette på tiden hvor Aleksander den Store (356 f.Kr. -323f.Kr.) også rapporterte en drage når han invanderte India, og noe senere skal greske ledere ha tatt med seg drager hjem fra Ethiopia.

Senere, rundt 170-160 f.Kr. i de Apokryfiske tekster så kan man lese hvordan Daniel drepte en drage med spesiell kake han bakte. En kake som skulle «burst open the dragon». I hebraiske Midrash er samme historien, men med andre kakeingredienser.

I det norrøne sagnet om Sigurd Fåvnesbane, som utspiller seg rundt år null, så sikrer Sigurd seg en stor skatt ved å drepe dragen Fåvne (Fáfnir), med sverdet Gram.

Her kan vi også nevne Midgardsormen, og Nidhogg fra norrøn mytologi. Noen mener Nidhogg bare er en ny versjon av Midgardsormen, men Drakoline velger å ikke spore av inn i Edda her.

Historikeren Josephus (37-100 e,Kr) beskrev også flyvende reptiler i både Egypt og Arabia. Det gjorde også den bereiste greske historikeren Strabo, men disse skildringene fremstår som nærmest identiske med Megasthenes sine skildringer, så det er uenighet om hvorvidt Strabos skildringer er basert på Megasthenes sine, eller om de er bekreftende.

Ca 100 år senere skriver historikeren Cassius Dio hvordan romerne måtte bekjempe en drage på sine tokter i Carthage (dagens Tunisia).

 

 

Den siste dragen?

Ca 300 e.kr, så dreper Sankt George «den siste dragen». Men Gaius Solinis beskriver arabiske flyvende reptiler, som visstnok skal ha vært så giftige, at giften rakk å drepe før man rakk å føle smerten. Mange mener dette er basert på Josephus sine skildriger.

I kinesiske tekster fra ca 300 e.Kr så dukker det opp skildringer av dragebein, som ansees å være tidlig funn av dinosaurfossil.

Heltediktet Beowülf dateres til ca år 700, men utspiller seg trolig på 500-tallet. Beowülf var selv adelig, og hjalp kong Hrothgar med å drepe Grendel, en skapning som beskrives som utyske, jotun og troll*, og Grendels mor, en drage.

(*Drakoline mistenker at troll har sitt opphav i en kvinnelig form av trell. Akkurat som at Drammenselva og fjorden ble kalt Drafn og Drofn på den tiden. Drafn var mannlig, og Drofn var kvinnelig. Og hvordan Grendel skildres i Beowülf, så er det ikke usannsynlig at hun opprinnelig var en rømt slave (trell/troll). Og når vi ser i nyere tid, så var det heksene som fikk det store stempelet, og alt tilhørende – ikke trollmennene. )

Beowülf hadde erfaring med å drepe drager, så Grendels mor var ikke den første. Beowülf ble selv drept av en drage etter å ha vært konge i 50 år.

Og på begynnelsen av 800-tallet var det Wawel Dragen fra dagens Polen. Denne dragen levde i en bestemt stor grotte, som pr i dag er en populær turist attraksjon. Og rett ved elven Vistula i Krakow, så ligger den 900 år gamle Wawel Katedral, som fortsatt har hva som skal være denne dragens bein. Det eldste skrevne om denne dragen er fra 1200-tallets Wincenty Kadlubek.

Polsk folketro er at denne dragen ble drept av en skomakerlærling ved navn Skuba, ved at dragen ble matet med et lam full av svovel. Skuba ble belønnet med et ekteskap med kongens datter.

St John av Damascus skriver (også på 800-tallet) at drager ikke har magiske krefter, og «bare» er reptiler.

I ca 1250 ble det skrevet en lærebok for sønnene til Håkon IV Håkonsson (noen kilder sier sønnene til Magnus Lagabøte (Magnus VI Håkonsson); Kongespeilet. Denne boken formulerer seg som en dialog mellom far og sønn, som kort og godt er om hvordan bli en kunnskapsrik mann. Men her også møter vi en ildsprutende drage.

Ja, selv Marco Polo skal ha sett drager i Kina (rundt 1271-1275);
“The jaws are wide enough to swallow a man, the teeth are large and sharp, and their whole appearance is so formidable that neither man, nor any kind of animal can approach them without terror.” - Marco Polo

 

Bilde: Beowulf

 

Bilde: Utsnitt av Carta Marina

Bilde: Pontoppidan - Norges Naturlige Historie

Bilde: Hans Egede sitt Grønlandskart 1737

Bilde: Sjøormen i Mjøsa - Hedmark Museum (Foto: NRK)

Renessansene

I et brev til Pave Leo X i 1520, skriver erkebiskopen i Trondheim, Erik Walkendorf;
“Den minste av dem er 30 alen lange og 5 alen tykke. Det firkantete hodet er lengre enn kroppen. De er grå av farge og viser seg bare når lufta er klar og havet er rolig, grådige etter å drepe mennesker. Sjømennene har da bare en utvei; å styre skipet rett mot øynene til uhyret, når øynene vender mot solstrålene.”

Fun fact: På denne tiden startet bruken av  ordet "dragon" (dragoon på engelsk), som et begrep for hva vi i dag kaller en infanterist. Først i 1768 fikk Norge sine første dragonregimenter. Dragonene vi har i dag er Panserbataljonen, Etterretningsbataljonen og Kampeskadronen.

I 1522 blir en sjøorm drept i Mjøsa. Skutt med armbrøst. Ryggvirvlene skal etter sigende ha blitt brukt som hoggestabbe.

I 1532 blir boka «Scondia» utgitt av Jacob Ziegler, hvor sjøormen i Mjøsa nevnes som 50 alen lang.

I 1555 blir Olaus Magnusen (en svensk katolsk prest, som rømte til Italia, og mannen bak det kjente «Carta Marina» kartet) sin “De nordiske folks historie” utgitt på latin (i Venezia);
” De som seiler langs Norges kyst for å handle eller fiske, forteller alle ei merkverdig historie, nemlig at en orm av uhyre størrelse, 200 fot lang eller 20 fot tjukk, holder til i kløfter og huler utenfor Bergen. Denne ormen kommer ut av hulene i lyse sommernetter for å ete opp kalver, lam og griser, eller så drar den ut i havet for å ete polypper, krabber og liknende havdyr. Den har alenlangt hår hengende ned fra halsen, skarpe svarte skjell og flammende ildrøde øyne. Den går til angrep på fartøyer, griper og sluker mennesker, idet den løfter seg opp som ei søyle av vannet.”

I 1543, i dagens Tyskland, ble det også rapportert en drage. En drage som hadde bein som reptilbein, og vingene var som flaggermusvinger. Kan det ha vært denne (drepte) dragen kong Francis fikk? Samme historiker (Cardan) skal visstnok ha sett 5 fem drager på William Museum, og skriver hvordan de neppe kan ha vært fabrikkerte, og at vingene virket som for små til å gjøre dragen flyvedyktig. En annen historiker Bellonius fra samme tiden skriver hvordan han så et helt drage lik, og at mann på tiden trodde dette var samme drager som fløy fra Arabia til Egypt.

Og den italienske historikeren Aldrovandus (som er kreditert med å være opphavsmannen til naturvitenskap) skriver at han i 1551 fikk en ekte tørket Ethiopisk drage. Aldrovandus rapporterte også at han 13ende mai 1572, i utkanten av Bologna, så en levende drage, som senere ble drept av en lokal gjeter ved navn Baptista.

I løpet av samme århundre, en annen italiener; Pigafetta, rapporterte drager i Bemba, Kongo;
“There are also certain other creatures which, being as big as rams, have wings like dragons, with long tails, and long chaps, and divers rows of teeth, and feed upon raw flesh. Their colour is blue and green, their skin painted like scales, and they have two feet but no more. The Pagan negroes used to worship them as gods, and to this day you may see divers of them that are kept for a marvel. And because they are very rare, the chief lords there curiously preserve them, and suffer the people to worship them, which tendeth greatly to their profits by reason of the gifts and oblations which the people offer unto them.”

Rundt 1620 skriver soknepresten i Vang (ved Mjøsa);
“I innsjøen finnes et monstrum som kalles sjøormen. Den har et hestehode og er 20 – 30 favner lang. Den er sett tre ganger siden 1610.”

Audnedals presten Peder Caussøn Friis skrev også en god del om sjøorm i sine bøker utgitt i henholdsvis 1599 og 1613;
“Disse skadelige dyr eller fisker finnes ikke syd eller øst for Jæren i Norge, men i det store vann Mjøsa på Hedmarken som er 14 norske mil langt og noen hundre favner dypt på somme steder. Der skrives og sies det at det skal være en stor orm som lar seg se ved ei øy i det samme vannet. – dog ikke oftere enn en Konge-endring eller stor forandring i riket. Det tror jeg ikke er en naturlig orm, for da ville den vært sett oftere. Den sies å være 50 alner lang og er sett for ikke så mange år siden.”

“Angående dette farligste og styggeste dyret i havet utenfor Norge, så er det er underlig at man aldri hører om at noen av de forferdelige beistene blir drept. Sjøormen kan med sin onde og giftige lukt forgifte både mennesker og dyr, slik som det ble sagt om en sjøorm som ble funnet død.”

“I det omtalte Lundevannet sies det å være en sjøorm som skal ha vist seg noen ganger. Likeså skrives og sies det om det store vannet Mjøsa på Hedmarken, som før omtalt. Hvis dette er tilfellet, er det ikke spøkelser, – men virkelige sjøormer som er kommet fra havet, ved at sjøormegg eller små unger har vært i havet og blitt dratt opp til skyene og siden er kommet ned i innsjøen med regnet.”

Athanasius Kircher skriver i 1664, hva han påsto var en sann historie;
‘On a warm night in 1619, while contemplating the serenity of the heavens, I saw a shining dragon of great size in front of Mt. Pilatus, coming from the opposite side of the lake, a cave that is named Flue moving rapidly in an agitated way, seen flying across; It was of a large Mount Pilatus Dragon by Kirchersize, with a long tail, a long neck, a reptile’s head, and ferocious gaping jaws. As it flew it was like iron struck in a forge when pressed together that scatters sparks. At first I thought it was a meteor from what I saw. But after I diligently observed it alone, I understood it was indeed a dragon from the motion of the limbs of the entire body.’ From the writings of a respected clergyman, in fact a dragon truely exists in nature it is amply established.”

1734 Hans Egede rapporterer sjømonster, som historikere i dag antar å være en kjempeblekksprut. men vi har Egede sine illustrasjoner. Egede er ikke ansett som kartograf, men han lagde en rekke kart over Grønland, og var ikke fremmed for å lage illustrasjoner, hvorav noen er av sjømonsteret. Egede ble kjent som Grønlands Apostel. Han var en misjonær, som var meget inspirert av fortellinger han hadde hørt om norrøne bosettinger på Grønland. Egede etablerte Det Bergen Grønlandske Compagnie, og senere grunnla han Grønlands hovedstad Godthåp, som nå heter Nuuk.
“…et forferdelig stort havdyr, som i 1734 ble sett utenfor kolonien på 64 grader, og var av denne gestalt og skikkelse: Det var et overmåte stort beist, så dets hode raget opp like mye som skipets mers der det kom opp av vannet. Kroppen var like tykk som skipet og var 3 – 4 ganger så lang. Det hadde en lang spiss snute og blåste som en hval. Det hadde brede store lemmer og kroppen syntes å være begrodd med skjell og var meget runken og ujevn på huden. Den var ellers skapt nedentil som en orm, og da det dykket kastet det seg bakover og reiste stjerten opp over vannet en hel skipslengde fra kroppen.” - Hans Egede

Men det var i begynelsen av 1750-årene at den norske sjøormen ble kjent, da Bergens Biskop Erik Pontoppidan utgir “Det første Forsøg til Norges naturlige Historie” og skriver;
“I likhet med alle som er fiender av lettroenhet, har jeg også tvilt på havormens virkelighet, men til slutt vek min tvil for ubestridelige beviser. Blandt vårt lands dyktigste sjømenn og fiskere finnes mange hundre som selv har vært øyenvitne til sjøormen. For min del har jeg knapt nok truffet noen fra våre nordlige fjorder som ikke straks har kunnet besvare mine spørsmål om dyret med den største visshet, og deres beskrivelser av dyret stemmer overens. Noen ishavsfarere som årlig innfinner seg her i handelsøyemed, betrakter dette spørsmålet like så overflødig som om man spurte dem hvorvidt det finnes torsk eller hval.”

Videre skrev han om Åle-tust (som sjøormen ble kalt);
“Her må jeg atter forsikre om ormens virkelige eksistens, likesom for Havmannen, før enn jeg kommer til ormens beskrivelse. Dette havdyret holder seg bestandig i dypet, unntatt i juli og august som er dens leketid (parringstid) når den kommer opp i det aller stilleste havblikk, men synker ned igjen så snart det kruses på overflaten.”

I 1746, ved Juleneset, Molde;
Lorentz de Ferry og båtmannskapet hans møtte en sjøorm. Da De Ferry skjøt på dyret, forsvant det.

I 1764 skriver John Harris (mannen bak verdens første leksikon);
«We have, in an ancient author, a very large and circumstantial account of the taking of a dragon on the frontiers of Ethiopia, which was one and twenty feet in length, and was carried to Ptolemy Philadelphus, who every bountifully rewarded such as ran the hazard of procuring him this beast.»

I 1767 skriver Knut Leem (misjonær, sokneprest i Finnmark og professor i samisk);
“I Finnmarken fornemmes og den ved sørkysten i Norge bekjente sjøorm, som likesom kraken er et forskrekkelig sjømonstrum, omtrent 40 favner lang, med sorte øyne og hode av størrelse som på en hval, men av skikkelse som en slange. Fra dens nakke faller halsen noe av mot ryggen, og har på begge sider nedhengende lange lysegrå hår, likesom en hests man. På ryggen er den likedan lysegrå, men under buken mer hvitaktig. I blikkstille vær lar den seg mest se, og det med mange bukter, av hvilken en del sees over vannet, mens en del er skjult under vannet og ikke synlig. Folk er redde omtalte fæle sjødyr, og holder seg mest mulig borte når den befinner seg i farvannet.”

I 1815, i Romsdalsfjorden så møter fem menn, i en liten båt, en stor sjøorm. Ormen forfulgte dem inn på grunt vann før den snudde og forsvant.

(fortsetter under bildet)

Nyere tid

I 1886 skriver Charles Gould;
“The dragon is nothing more than a serpent of enormous size; and they formerly distinguished three sorts of them in the Indies. Viz. such as were in the mountains, such as were bred in the caves or in the flat country, and such as were found in fens and marshes. The first is the largest of all, and are covered with scales as resplendent as polished gold. These have a kind of beard hanging from their lower jaw, their eyebrows large, and very exactly arched; their aspect the most frightful that can be imagined, and their cry loud and shrill… their crests of a bright yellow, and a protuberance on their heads of the colour of a burning coal. Those of the flat country differ from the former in nothing but in having their scales of a silver colour, and in their frequenting rivers, to which the former never come. Those that live in marshes and fens are of a dark colour, approaching to a black, move slowly, have no crest, or any rising upon their heads.”

26 April 1890 i avisen Tombstone Epitaph rapporteres det hvordan to cowboys skøt ned en «winged dragon». Noen mener skildringen i artikkelen er treffende for Quetzelcoatlus – en forhistorisk flygeøgle, mens andre anser dette som nok en skildring av The Thunderbird.

Norge er full av sagn om sjøormer, men i 1893 er Buskeruds siste registrerte sjøormobservasjon. Dette var en minst 15 meter lang sjøorm i Sperillen (Ådal, Ringerike). Men det dukker jo opp rapporter med jevne mellomrom, som senest i november 2016, da en sjøorm skal ha blitt observert i Lenefjorden (avisa Lindesnes - åpner i ny fane). Ellers er det jo den fra Hornindalsvatnet i 2012. (NRK)

Ellers finner vi lignende sagn om Krøderen, Bergsjø, Modum og Øyvatna, Modum.

Senest i 2004, så dukket Dracorex Hogwartsia («Dragekongen av Hogwarts») opp. Dette var et helt nytt funn for vitenskapen. Første av sin sort på mange måter. Men kanskje viktigst av alt i sammenhengen her; den ser ut som om tatt rett ut fra mytologien. Så hvis man vil spekulere, så kan man kanskje spekulere at hvis drager er basert på en utdødd reptilart, så kan dette kanskje være en av forfedrene. Vi veit jo tross alt at det er ikke bare insekter og fugler som overlevde Chicxulub (meteoren som «utryddet dinosaurene»). Både haier og krokodiller stammer fra den tiden for eksempel.

 

Bilde: Dracorex rekonstruksjon - The Childrens Museum of Indianapolis

Bilde: Sjøorm Hornindalsvatnet

 

Bilde: Seljord Kommune

Hmmm..

Under denne research erfarer Dracoline at dagens oppsummering av fabeldyr fremstår uryddig, hvor alt blandes. Leser man om f.eks Kraken, så inkluderes mange monstersagn, som ikke er begrenset til ordets betydning; blekksprut.

Videre så ser man at alle drage-arter er samlet som en eneste art, til tross for at man finner skildringer verden over om både to- og firbeinte drager. For de norrøne var drager firbeinte sjøormer og tobeinte linnormer. (Alle de slyngene i norrøn design er linnormer, og pr i dag pryder linnormer våpenskjoldet til Stjørdal og Seljord).

Linnormen er også tittelen på et omskapingseventyr. I varianten fra Vestfold har kongen lovet bort sin datter Valborg, til den første han møter. Det viser seg å være en linnorm. I Danmark er eventyret kalt Kong Lindorm. Her er linnormen en drage uten bein, men ved å kaste av seg den ene hammen etter den andre, som prinsessen sørger for å brenne, fremstår etter hvert slangen som en prins. I den norske varianten fra Vestfold heter prinsen Hedevig. Det er kun kjent to norske eventyrvarianter, og disse er begge sammenblandet med andre typer. Eventyret har god utbredelse i Europa, og finnes også i India og Kina.

Vi ser også at drager skildres mer som giftige enn ildblåsende. Kan ilden være et mytologisk tillegg, basert på den brennende følelsen dragegift kunne gi? Eller er det biologisk forklarlig?

I oktober 2015, ved 75th Annual Meeting of the Society of Vertebrate Paleontology i Dallas, Texas, blir det presentert en ny spennende studie om dinosaurers nasale passasjer, som lenge har forundret paleontologer. Dinosaurer hadde de største og mest komplekse nasale passasjer sett i dyrelivet, og man har nå klart å avdekke at deler av disse rett og slett fungerte som hjernens air condition. «... the size and shape of these nasal passages would have allowed incoming air to cool the blood making its way to the brain, maintaining the brain at an optimum temperature».

Evolusjons zoologen Desmond Morris skrev;
“In the world of fantastic animals, the dragon is unique. No other imaginary creature has appeared in such a rich variety of forms. It is as though there was once a whole family of different dragon species that really existed, before they mysteriously became extinct. Indeed, as recently as the seventeenth century, scholars wrote of dragons as though they were scientific fact, their anatomy and natural history being recorded in painstaking detail. The naturalist Edward Topsell, for instance, writing in 1608, considered them to be reptilian and closely related to serpents: ‘There are divers sorts of Dragons, distinguished partlie by their Countries, partlie by their quantitie and magnitude, and partlie by the different forme of their externall partes.’ Unlike Shakespeare, who spoke of ‘the dragon more feared than seen,’ Topsell was convinced that they had been observed by many people: ‘Neither have we in Europe only heard of Dragons and never seen them, but also in our own country there have (by the testimony of sundry writers) divers been discovered and killed.'”

“The pervasiveness of dragon myths in the folk legends of many cultures is probably no accident”
- Carl Sagan

Biologi

Hva sier egentlig biologi om de forskjellige drageskildringene?

Reptiler (krypdyr) er en av fire klasser landlevende virveldyr, som deles inn i undergruppene Skilpadder (ca 300 arter), Krokodiller (23 arter), Broøgler (2 arter) og Skjellkrypdyr (ca 7900 arter).

Skjellkrypdyr utgjør ca 96% av alle nålevende krypdyrarter, og deles inn slik;
Agamer (400 arter), Belteøgler (1 art), Blindøgler (23 arter ), Dvergtejuer (226), Firfisler (288), Gekkoer (ca 1385), Giftøgler (2), Iguaner (ca 900), Kameleoner (195), Kinesisk Krokodilleøgle (1), Nattøgler (31), Ormeøgler (ca 180), Ringøgler (35), Skinker (ca 1460), Slanger (over 3000), Stålormer (117), Tejuer (121), Varaner (73), Xenosauridae (6), Øreløs varan (1).

Og minimum 23 arter utdødd siden 1500-tallet;
Cyclura cornuta onchiopsis, Domed Mauritius giant tortoise, Domed Rodrigues giant tortoise, Guadeloupe Ameiva, Kawekaweau, Macroscincus, Martinique curly-tailed lizard, Martinique giant ameiva, Mauritian giant skink, Navassa curly-tailed lizard, Pinta Island tortoise, Ratas Island lizard, Réunion giant tortoise, Rodrigues day gecko, Rodrigues giant day gecko, Roque Chico de Salmor giant lizard, Round Island burrowing boa, Saddle-backed Mauritius giant tortoise, Saddle-backed Rodrigues giant tortoise, Saint Croix racer, Santo Stefano lizard, Tonga ground skink, Typhlops cariei.

Ser vi forhistorisk så ser vi at flygeøgler var krypdyr i forhistorisk tid som tilhørte ordenen Pterosaurer, som igjen deles inn i; Preondactylus buffarinii, Dimorphodontidae, Anurognathidae, Campylognathoididae, Rhamphorhynchidae og Pterodactyloidea.

Pterosaurer skal ha eksistert for 228 til 66 millioner år siden.
Vingene bestod av en hudflate som var spent mellom kroppen, over- og underarmen og den sterkt forlengede fjerde fingeren. Hodet var lite, med store øyne og meget lange kjever, som hos noen av artene var besatt med tenner. Med opptil tolv meter mellom vingetuppene var noen så store som småfly. Flygeøglene manglet det store kileformede brystbenet som hos fugler er feste for flygemuskelaturen. Fossiler har blitt funnet på alle kontinenter unntatt Antarktis.

 

Bilde: Pterosaurus bein

 

Bilde: Pterosaurus - Arizona Museum of Natural History

 

Bilde: Platypus

 

Bilde: Platypus

Nebbdyret Platypus

Er et godt eksempel på at naturen ikke bryr seg om menneskers oppfatning når den designer.

Platypus er et pattedyr med oterbein, nebb og beverhale, som legger egg. Nebbdyret går tilbake til Miocene tiden, som var 5-23 millioner år siden. Fun fact: Hannene er giftige.

Men Chicxulub-smellet skal jo ha utryddet alle dinosaurer?

Vel, nesten ihvertfall. For det første så har liv oppstått kun en gang på denne planeten, så strengt tatt er alt nålevende bare de ytterste grenene på samme tre. Men det er også en del nålevende dinosaurer. Riktignok blir de ikke like store nå, flere titalls millioner av år senere. Av eksempler kan det neves at både haier og krokodiller er fra dinosaurtiden, og har utviklet seg minimalt siden den tiden. Man har jo også funnet levende Sealacamp (Coelacamp), en kjempefisk, som skal ha død ut under jurassic tiden.

Så, det som kunne svømme og fange mat under vann, hadde forutsetninger for å overleve Chicxulub. Og med tanke på at det var ca 66 millioner år siden, så er det ikke mangel på evolusjonstid videre. Skulle jo gå mange titalls millioner til år før naturen hostet opp Platypus.

Men er det ikke søkt å forsvare dragers tidligere eksistens, når de er skildret som å blåse flammer, og å ha både fire og seks lemmer? Alle virveldyr og fugler vi kjenner har jo fire. To bein og to armer, eller to bein og to vinger. Vel, man veit at Tbx-genene er ansvarlig for utvikling av lemmer. Og disse er like utsatt for mutasjoner som alle andre gener. Så alt som trengs er en mutasjon som viser seg å være fordelaktig og arvelig. Se f.eks fisker og insekter.

Ja, men blåse flammer? Og uansett, så må de jo ha vært for tunge til å fly hvis de var dinosaurer?

Vel, foruten vingespenn, så kommer det helt ann på bl.a.beinstrukturen. Naturen løste jo det problemet for fugler. Men ja, en slik dinosauretterkommer ville trolig trenge flere fordeler for å kunne ta til luften. En slik fordel ville være en form for flyveblære. Fordøyelsen vår lager jo en rekke gasser, bl.a metan. Selve gass-sammensettingen kommer jo helt ann på magens bakterieflora. Vi alle veit jo at promp er antennelig. Men viktigere i sammenhengen; gassblandigen er lettere enn luft, og kunne vært samlet i egen flyveblære og fungert som en gassballong.

Og hvis denne gassen også kunnes, akkurat som vi gjør; rapes ut. Så mangler vi bare antenning for å ha en ildblåsende drage. En av naturens triks som kunne løst problemet er elektrisk gnist. Akkurat som hos bl.a elektrisk ål. Og nei, dragen hadde ikke svelget og eksplodert hvis den var etterkommer av samme forfedre som krokodiller og hadde samme hals-sperre.

Ja men, hvis de hadde skjeletter som fugler så hadde de vel ikke vært solide nok for en slik massiv skapning? Det kommer helt ann på strukturen og kjemiske sammensetningen. Er jo først i disse dager hvor mennesker har begynt på carbon nano tubes, hvor vi klarer å konkurrere med edderkopper, og deres spindel. Naturen veit å designe.

Vingene kan helt enkelt ha utviklet seg fra en tilfeldig mutasjon, som skulle vise seg å bli arvelig, og å være fordelaktig til å holde kroppstemperatur nede, og deretter gitt glidefordeler i hopp. Og slik kan naturen ha motivert evolusjonen av vingenes vekst. Samtidig som vingene utvikler seg større, så utvikler alt i naturen seg til å bli mindre, og selve dragen blir mindre.

Det har ihvertfall vært nok evolusjonstid fra Chixulub frem til siste istiden, som kan ha redusert antallet ned til det kritiske. Mammutene var jo ikke de eneste som måtte takke for seg. Kan det ha vært at drager kom ut av istiden som sterkt utrydningstruet? Sjeldenheten ville jo bare bidratt til mytologiseringen.

Men hva om

de ikke er/var reptiler i det hele tatt?

Det er utrolig mye forskjellig klassifisering i biologien, men i all enkelthet så ga amnioter opphavet til reptiler (krypdyr), pattedyr og fugler. At drager ikke var fugler er soleklart, men hva med pattedyr-grenen? For vi ser jo også pattedyr med vinger, og flyve/glide-evner.

Det vi kjenner som er flaggermus er Chiroptera, og deles inn i flaggermus og flyvehunder, hvorav sistnevnte er de største, og heter megabats på engelsk. De største kan ha et vingespenn på 1,5 meter.

Det er til sammen 186 arter med flaggermus og flyvehunder. En av artene heter jo faktisk Nyctimene draconilla, og er kjent som «The Dragon Tube-nosed fruit bat».

Dette ville også være den mest logiske retning i forhold til skildret flyveevner. Fugler er faktisk ikke de som er best utstyrt til akrobatikk i luften. Anatomisk sett, så minner beinstrukturen i flaggermus- vinger mer om menneskearmer med forvokste fingre, enn fugler. I enkelthet så har flaggermus håndledd i enden av vingen, med fingre ned i vingen, som styrker og øker presisjonen.

Så er drager rent mytologisk, eller er det en (eller flere) utdødd(e) art(er), som preget forhistoriske menneskers liv, og var skapninger som var «sterkt symbolikk vennlige»?

Vokste mytene frem samtidig som arten døde ut? Jo mer sjeldent, jo mer mytologisert?

Del gjerne dine konklusjoner med oss, neste gang du besøker butikken.

- Drakoline.

 

Bilde: Draconilla

 

 

 

Kilder

  • Knox, Wilson, “Dragon,” The World Book Encyclopedia, vol. 5, 1973
  • Gould, Charles, Mythical Monsters, W.H. Allen & Co., London, 1886
  • Epstein, Perle S., Monsters: Their Histories, Homes, and Habits, 1973
  • Cobbin, Ingram, Condensed Commentary and Family Exposition on the Whole Bible, 1837
  • Goertzen, J.C., “Shadows of Rhamphorhynchoid Pterosaurs in Ancient Egypt and Nubia,” Cryptozoology, Vol 13, 1998
  • Scaliger, lib. III. Miscellaneous cap. i, “Winged Serpents,”
  • Gould, Charles, Mythical Monsters, W.H. Allen & Co., London, 1886
  • Strabo, Geography: Book XV: “On India,” Chap. 1, No. 37, AD 17
  • Aelianus, Greek Natural History:On Animals, 3rd century AD
  • DeVisser, Marinus Willem, The Dragon in China & Japan, 1969
  • Polo, Marco, The Travels of Marco Polo, 1961
  • Zhiming, Doug, Dinosaurs from China, 1988
  • Owen, Charles, An Essay Towards a Natural History of Serpents, 1742
  • Ham, K., The Great Dinosaur Mystery Solved, 1999
  • Aldrovandus, Ulysses, The Natural History of Serpents and Dragons, 1640
  • Pigafetta, Filippo, The Harleian Collections of Travels, vol. ii, 1745
  • Thorpe, B. Ed., The Anglo Saxon Chronicle, 1861
  • Trevelyan, Marie, 1909, Folk-Lore and Folk Stories of Wales
  • Kircher, Athanasius, Mundus Subterraneus, 1664, tr. by Hogarth, “Dragons,” 1979
  • Harris, John, Collection of Voyages, vol. i, London, 1764
  • Ambrose, De Moribus Brachmanorum, 1668
  • Gould, Charles, Mythical Monsters, W.H. Allen & Co., London, 1886
  • Bochart, Samuel, Hierozoicon: sive De animalibus S. Scripturae, Vol. 2
  • Gish, Dinosaurs by Design, 1992
  • Geis, Darlene, Dinosaurs & Other Prehistoric Animals, 1959
  • Dr. Karl Shuker’s Dragons: A Natural History, 1995
  • Mayor, Fossil Legends of the First Americans, 2005
  • Dickinson, Peter, The Flight of Dragons, New York: Harper and Row
  • Sagan, Carl, The Dragons of Eden, New York: Random House, 1977
  • Herodotus, Historiae, tr. Henry Clay, 1850
  • Philostratus, Flavius, The Life of Apollonius of Tyanna, 170 AD
  • Epic of Gilgamesh
  • Apocrypha
  • Beowülf
  • Heimskringla
  • Egede, Hans, Det gamle Groenlands nye Perlustration eller Natural Historie, 1746
  • Pontoppidan, Erik, Det første Forsøg til Norges naturlige Historie, 1752 – 54
  • Leem, Knut, Beskrivelse over Finnmarkens Lapper, 1767
  • Magnus, Olaus, De nordiske folks historie, 1555
  • Friis, Peder Claussøn, Om Diur, Fiske; Fugle och Træer udi Norrig, 1599
  • Friis, Peder Claussøn, Norges Beskrivelse, 1613
  • phys.org/news/2015-10-dinosaurs-nasal-passages-brains-cool.html